--------------------------------------------------------------------------------
Tekst: Kjell Arne Larsen - Møre Media
--------------------------------------------------------------------------------
Alle forestillinger om heksetro, trolldom og demontro er i sin innerste kjerne en religiøs fantasi om onde, skadelige makter. For middelalderens og rennesansens kristne var djevler og hekser høyst virksomme og energiske fiender, hvis makt og ondskap var årsak til både de store katastrofer og dagliglivets hendelser. Når det gjelder heksetroen, så var det Den kristne kirke som utformet heksebegrepet under hekseforfølgelsene. Og det var kirken som begynte å forfølge hekser. En medvirkende årsak til at denne galskapen fikk så stor omfang, var fordi det var et mentalt klima for det som skjedde. Århundrer med kristen innflytelse over menneskesinnene hadde satt sine dype arr.
Det kirken gjorde var å utnytte det alminnelige menneskets angst og utilfredshet. Her var det ikke i alle tilfelle tale om bevisst manipulering. Også kirkens menn trodde på sitt eget heksebilde. Kirkens sterkeste kort i hekseutryddelsen var å kunne spille ut heksen som ansvarlig for alle de uhell og ulykker som inntraff i folks hverdag. En syndebukk har aldri vært å forakte. Menneskeslekten har alltid hatt behov for syndebukker. Nå var det uskyldige kvinner sin tur. Hekseforfølgelsen stod for døren. Europa gikk berserk.
I kirkens heksebegrep lå det ikke noe positivt. Heksen var gjennom sitt forhold til det onde, bare ond. Kirken hevdet at Djevelen ville prøve å knuse den kristne verden ved å verve så mange hekser som mulig. Den største barmhjertighet man kunne vise en heks, var å sende henne på bålet så hun gjennom ilden kunne renses og dermed ristes ut av Djevelens klør. Men det varte lenge før kirken vant forståelse for nødvendigheten av heksebrenning.
.
Ingen vet når og hvor troen på hekser oppstod. Heksetroen er meget eldre enn kristen-
dommen og har eksistert i alle verdensdeler. Den tilhørte stort sett en tid eller et miljø som ikke kjente eller godtok vitenskapelige forklaringer på sykdom, død og naturulykker. Hekseri var den forklaring folk grep til når de opplevde noe uforklarlig. Og så fikk man ikke minst en syndebukk, noen å skylde på, som kunne være «godt» å ha for den som ble rammet av en ond skjebne. De som ble anklaget for å være hekser, har utvilsomt i mange tilfeller vært mentalt syke mennesker. Når man leser dokumenter fra hekseprosessene, så er det heller ikke tvil om at det satt psykopater og sterkt mentalt forstyrrede mennesker også på anklagebenken.
.
I gammelgermansk religion fantes troen på at både menn og kvinner kunne ha hemmelige kunnskaper og overnaturlige evner. De norrøne sagaene forteller om seid (norrønt for en slags trolldom) og om seidmenn og seidkoner. Det ble ansett som vanærende for en mann å drive med seid. Ordet «heks» er ikke så gammelt. Det ble først brukt i tysk-sveitsisk område på 1200-tallet. Den eldste formen er «hagazussa», på engelsk «haegtesse» (hedge women), skogskvinne eller hekkekvinne, en som hadde en mystisk forbindelse med naturen. På tysk har vi også betegnelsen «Zaunreiterin», gjerderytterske. Den germanske folketroen forestilte seg heksen som en urtekone i skogen. Troen på hekser har ellers også tilknytning til Orienten. Vi finner også flere paralleller til heksetroen i stammereligioner og i gresk og latinsk litteratur, for eksempel hos Homer og Ovid.
I århundrenes løp ble kjetteri, «vranglære» og heksevesenet koblet sammen. Dette ble skjebnesvanger. Vranglære kjente man til allerede i nytestamentlig tid, lenge før de fire evangeliene ble skrevet ned. Vranglæren (heresiet) ble sett på som meget farlig og ble intenst bekjempet av Paulus. Men vranglærere skulle møtes med sjelesorg. Om det ikke hjalp, skulle de utelukkes fra sakramentet og kirkefellesskapet, såkalt ekskommunisering. Denne praksis holdt seg oppover i oldkirken og middelalderen. Det gjaldt å verne menigheten mot kjetteri og føre de villfarende tilbake til «rett tro» og liv.
Opprinnelig mente vel kirkens menn at trolldom og hekseri var innbilning. Men på 500-tallet finnes det en bestemmelse fra et kirkemøte som fastsetter ekskommunikasjon for slike som driver med hekseri og trolldom. I den kirkelige billedkunst opptrer djevler og demoner realitet sent. Man finner dem ikke i katakombekunsten og sarkofagkunsten, men i det 5. og 6. århundre begynner de å opptre som statister i fremstillinger av Kristi seier og helbredelseunderne. Sin frodigste blomstring hadde djevel- og demonbilder i den kirkelige kunst fra det 10. til det 16. århundre. Fra det 12. og 13. århundre opptrer djevelen ofte med horn og flaggermusvinger.
På 1200-tallet kom den tanken opp at hekser kunne forsverge seg til djevelen og ha seksuelt samkvem med den onde. Det kunne i enkelte tilfeller trollmenn også forresten. Djevelen eller en av «smådjevelene» skapte seg da for anledningen om til et kvinnelig vesen (succubi). Ingen vet sikkert om opphavsmennene til denne fantasien led av sinnssykdom. Men vi kan slå fast at denne absurde ideen grep om seg i Europa som en ondartet epidemi og resulterte i at både lærd og ulærd - teologer som analfabeter - virkelig trodde på galskapen. Den berømte teologen, Thomas Aquinas, må bære noe av ansvaret for at det nye synet på heksevesenet, eller rettere sagt for at førkristen folketro ble legitimerte som kirkelære.
Et kirkemøte i Paderborn i 785 slo fast at de som på hedensk vis trodde på trollkjerringer og lot dem brenne, skulle straffes med døden. Thomas derimot hevdet at folketroen på demoner hadde rett. Det ble til en kirkelig trosartikkel at hekser kunne lage uvær, skade mennesker og avle barn med demoner. I århundrer trodde leg og lærd at hekser og djevelen møttes til fest ved såkalte heksesabbater. Historier om heksesabbatene har i Norge og ellers i Europa vært utrolig fantasifulle. Disse sammenkomstene mellom hekser og djevelen og hans underdjevler fant helst sted på fjelltopper. Det mest kjente av disse heksefjellene er nok Blocksberg i Harz i Tyskland.
I Norge nevnes "heksefjell" som Lyderhorn ved Bergen, Blåkollen ved Atnesjøen og Hornelen i Bremanger. I Sverige har vi Blåkullen og på Island Hekla. Nå kunne det være lang vei til et slikt fjell. Men folkefantasien visste råd. Heksene fløy gjennom luften på et dyr eller et redskap. Dette skjedde gjerne om natten, og derfor kunne heksene «trikset» med å etterlate en kropp i sengen så ektemannen ikke skulle oppdaget at konen var borte. I Norge var sopelimen et populært rideredskap for heksene. Det som heksene red på måtte smøres inn med heksesalve. Det var vanlig oppfatning at salven bestod blant annet av fett som var skummet av under koking av småbarn og av flaggermusblod. For å få skikkelig fart på rideredskapen, kunne heksene uttale et trylleformular, som «Opp, ut og fram». Da fôr de av sted. Fortere enn fanden.
Sankthansnatten var en av de mest populære tider for å møtes til heksesabbat. Men også de store kristen høytidene var høvelige tidspunkt, og for den saks skyld også hver torsdagsnatt. Heksesabbatene foregikk fra midnattstider til like før soloppgang. Hovedpersonen i gildet var selvfølgelig Djevelen sjøl. Alle måtte bøye seg for ham og vise ham ære. Som oftest hadde styggen med seg et følge av smådjevler i alle avskyelige varianter. Heller ikke heksene kom alene. De hadde ofte med seg sin spesielle demon. Heksesabbatene var som den kristne messe. Men alt var snudd opp og ned og gjort så blasfemisk som mulig. Djevelen var predikant. Dåp kunne forekomme, men de brukte helst ikke vann, men gjerne svovel eller blod. Ved nattverden bruktes svart nattverdsbrød, og innholdet i kalken var bitter og vond. Om vi skal tro det som fortelles, ble det enkelte ganger under heksenattverden benyttet hestegjødsel og hoppeurin. Det var blasfemisk, det!
I løpet av sabbaten var det vanlig at heksene skriftet til djevelen.Heksene måtte fortelle om sine onde gjerninger. Hadde de ikke fylt sin kvote med djevelskap, fikk de juling. Heksene hadde egentlig lov til å gå til nattverd i en vanlig kirke, men på betingelse at de satt og forbannet Gud. Og nattverdsbrødet måtte de lure med seg som en gave til djevelen. På heksesabbaten var det også et måltid. Det fortelles om både overdådige bord med de kosteligste retter til det rene skinnmåltid, der man gikk like sulten fra bordet som man satte seg til bords. Som ellers på festlige sammenkomster, var det musikk og dans også på heksesabbatene. Man danset til tonene fra feler og trommer og andre kurante instrumenter. Dansen var forresten litt spesiell. I runddansen danset man med ansiktet vendt utover, og i pardans danset heks og djevel ofte rygg mot rygg. Etter festen trakk vertskapet seg tilbake for å pønske ut mer djevelskap, mens gjesten fôr med hyl og latter tilbake til sin grå hverdag, der det gjaldt å sette sykdom på folk og fe, eller få i stand uvær og forlis eller annen styggedom.
Troen på hekser og forfølgelse av dem hører ikke bare hjemme i den mørke middelalder, slik det stundom blir påstått. Den hører også hjemme i rennesansen og tiden etter, hvor et nytt verdenssyn lå i støpeskjeen, da handel og næringsliv tok seg opp, og da det foregikk viktige endringer i samfunnsstrukturen. Når man på 1700-tallet holdt opp med å brenne hekser, så sluttet man ikke fordi man ikke lenger trodde på dem. Nei. Selv i dag tror jo folk på trolldom og onde, utenomjordiske makter. Enkelte av menneskeslekten er ikke kommet lenger enn det. Helst sluttet man fordi man ble mer skeptisk til om det var noen holdbar måte man førsøkte å bli kvitt dem. Det viste seg jo flere man brente, jo flere kom det til. De vokste opp som sopp på fuktig skogbunn.
Forfølgelsetanken ovenfor annerledes tenkende og andre «avvikergrupper» hører, som historien har vist oss, heller ikke middelalderen til. Det var de vanlige menneskers forestillingsverden man øvet vold mot, både da forfølgelsene mot heksene startet og da de sluttet. Da kirken slo til lyd for å utrydde heksene, varte det lenge før folk virkelig innså nødvendigheten av kravet. Men kirken hadde makt over menneskesinnene, og snart lærte man å forstå det nye, også fordi det gav folk muligheten til å finne en balanse i en verden med urimelige krav og usle levevilkår.
Forestillinger om onde krefter ligger dypt forankret i menneskesinnet, og det vil alltid være lettere å forklare nederlagene i tilværelsen utenfra enn gjennom egen utilstrekkelighet. Det er vel her heksebegrepets viktigste funksjon ligger: Ved å kunne legge ansvaret på heksen blir man ikke selv taperen. Man blir martyrer som er uskyldige offer for det ondes renkespill, og man får oppreisning gjennom at det onde utslettes. Troen på djevler og demoner har alltid vært forankret i den kristen forestillingsverden. Og her har fantasiene vært grenseløs. Oversvømmelser var vanndjevlenes verk. Stormer var det luftdjevler som satt i gang.
En munk kunne fortelle at det var djevler som var skyld i at han fikk kløe, ble søvning og følte seg uvel hver gang han hadde forspiste seg. I likhet med sin hovedmotstander, Gud, interesserte Djevelen seg for alle mennesker, både høy og lav, leg og lærd. Og som gudene i antikkens myter grep han til enhver tid inn i menneskenes liv. Det fantasifulle og livlige bildet som de kristne dannet seg av denne allstedsnærværende og geskjeftige skikkelsen, denne verdenshersker med horn og hestehov, hadde delvis sin rot i Bibelen og i kirkens lære.
Det nye testamentet er egentlig relativt tilbakeholdende når det gjelder demoner og demontro. Her finnes ingen definisjon på hva demoner egentlig er. Det finnes heller ingen forklaring på hvor demonene kommer fra, eller hvor troen på dem skulle ha oppstått. Men klart er det at de stammer fra Satan. Noen forestillinger om hvorledes demoner ser ut, får vi heller ikke i Det nye testamentet. Om man i kirkekunsten til ulike tider har forsøkt å gi et bilde av dem, er dette fullstendig fjernt fra den eldste kristne måte å se på demonen på. Det som ut fra Det nye testamentet kan sies om demonenes vesen, om deres «utseende», er at det dreier seg om åndsvesener.
De er ulegemlig og ukroppslig. Og de utgjør en hær, et rike. I Markus 5,9 spør Jesus en som er besatt: «Hva er ditt navn?». Den besatte, i dette tilfelle demonen som taler gjennom den besatte, svarer: «Mitt navn er Legion, for vi er mange». Det forekommer ingen gjenfødelse eller inkarnasjon når det dreier seg om demoner. Satan inkarneres ikke, i motsetning til Gud. Men demoner opptrer i det som allerede er legemlig, nemlig i mennesker. Det demoniske er i seg selv av åndelig art, ifølge Det nye testamentets forestillinger.
Det nye testamentet er ikke noen «svartebok» og innholder derfor ikke interessante og uhyggelige detaljer om demonenes dunkle verden, om deres lysskye handlinger og om hvorledes disse maktene skal overvinnes. Det er også viktig å være oppmerksom på at Det nye testamentet ikke er noen lærebok i psykiatri. Derfor gir den heller ikke en psykiatrisk belæring om sykdommen «besatt».
Besettelse er vanskelig å definere med noen få ord. Det er både et sykdomsfenomen av hysterisk karakter og et kulturelt betinget atferdsmønster som er utvilket over tid. Slik vi kjenner fenomenet fra vår kulturkrets, er besettelse dypt forankret i den kristne symbolverden med sin skarpe todeling mellom de gode og onde krefter i tilværelsen. Besettelse har alltid vært sett på som en sterk avvikende sosial atferd. Derfor måtte en få den besatte under kontroll og forsøke å kurere vedkommende. Og det var helst presteskapets oppgave. De hadde den nødvendige myndighet. Besettelsefenomener har slående likheter med velkjente psykiatriske tilstander som epilepsi, hysteri og schizofreni, uten at vi kan gi styggemannen skylden for dette, som kirkens menn har gjort. Besettelse er svært sjelden i vår tid, og har vært det i de siste 150 til 200 årene. Det vil si siden opplysningstiden, da dette religiøse tankegodset begynte å drive bort.
I kristendommens tankeverden har djevelen alltid fungert som et skremselsbilde. Den som ikke rettet seg etter kristendommens påbud, havner før eller senere motvillig i styggemannens ildfulle, og akk så pinefulle klør. Det var ikke bare uskolerte som i fullt alvor trodde på Djevelen, men også påstått lærde hoder. Augustin sa en gang at han hadde hørt om en mulig fysisk forbindelse mellom djevelen og menneskene. Også Martin Luthers skrifter vrimler av fortellinger om hans bitre kamp med onde makter. For Luther og hans samtidige var det aller farligste ved Djevelen, hans skruppelløse besluttsomhet når det gjaldt å kapre menneskesjeler.
I folketroens og i religionenens sannseløse vrangforestillinger, blir onde makter eller demoner oppfattet som avdødes ånder, som gjenferder, som spøkelser eller som lavere guddommer. Disse uberegnelige og lunefulle skikkelsene kan både være gode og onde vesener, men i hovedsak oppfattes de som skadevesener. Allerede hos de gamle babylonerne spilte troen på demoner en stor rolle. Under eksilet i Babylon overtok jødene sannsynligvis denne troen. På Jesu til var den i full blomst, noe som de mange demonutdriveler i Det nye testamentet vitner om. Men Jesu drepte ikke dem som var besatt av onde ånder. Han helbredet dem. Kirkens menn, derimot, slo dem i hjel.
Kristeligheten overtok demontroen i hele dens avskyelige bredde. Det var ikke bare i folket denne troen var levende. Djevelutdrivelse ble til og med et kirkelig embete. I Roma tidlig i kristenhetens historie, fantes det 52 djevelutdrivere. De skremte bort de onde åndene ved å nevne Jesu navn, ved bønner, relikvier, faster, ved å blåse på dem, ved å slå, ved hånd-påleggelse og ved andre kurante handlinger. Ifølge Julian og andre tidlige kristne forfatter oppstår demoner av forbindelse mellom falne engler og jomfruer (!). Tertullian, som hevdet at han kunne bevise demonenes eksistens, mente at demonene ofte lå på vannet for å etterape Den Guddommelig Ånd som svevde over vannet før verden ble skapt. Kirkelærer Hieronymus «beviste» ut fra Bibelen at luften er full av demoner.
--------------------------------------------------------------------------------
Kirkelærer Augustin (354-430) førte alle de kristnes sykdommer tilbake til demoner. Han hevdet at de var luftige som skyer eller damp, og han påstod til og med å ha sett en av dem. Da demoner ifølge Augustin ikke var dødelige, hadde de gjennom deres lange liv opparbeid erfaringer som ingen mennesker hadde. Takket være deres «luftige vesen» kunne de trenge inn i mennesker, både sovende og våkne, uten at menneskene overhode merket det. Gjennom demonenes tilstedeværelse i seg, kunne menneskene utføre onde gjerninger som uten demonenes hjelp ville ha vært umulig. Augustin hevdet også at demoner forkledd som menn kunne drive seksual utukt med kvinner.
En annen av kirkens (tvilsomme) autoriteter, Thomas av Aquino (1125-1274) , påstod at regn, vind og liknende ble forårsaket av demoner. Thomas var en utmerket representant for kirkens skrullete demonfantasier. Han mente det ikke var noe problem for djevelen å føre sine hekser gjennom luften. «Førte han ikke Frelseren gjennom luften til tempelets tinde? Og det han kan gjøre med en, kan han gjøre med alle». Både Augustin og Thomas «bekreftet» at djevelen hadde evner til å forvandle seg til alle slags skikkelser.
Demoner har alltid hatt tendes til å samle seg i hopetall ved spesielle anledninger, og da særlig når et fromt mennesker holder på å dø. Jo frommere et menneske var, jo flere demoner møter frem ved dødsleiet. Det fortelles at da en munk døde, var 15000 demoner til stede. En dødssyk munk fra England så også et stort antall demoner. Han erklærte etterpå om alt sto i brann fra England til Danmarks fjerneste grense, ville han heller gå gjennom denne ilden enn å se demonene igjen. Når det gjelder det seksuelle forhold mellom demoner og mennesker, gjorde demonene ikke dette for å oppnå seksual vellyst. Men bare for å forføre mennesker til synd. På 1200-tallet var det delte meninger om at et slikt forhold kunne medføre svangerskap. Thomas fra Aquino mente at dette var mulig. Men da demoner var vesener som ikke hadde guds skaperevne, var hele affæren mer innviklet enn som så. Demonene måtte først i skikkelse av en succubus (demon i kvinneskikkelse) motta sæd fra en mann, som han så overførte til en kvinne som inkubus (demon i mannsskikkelse).
Thomas fra Aquino hevdet at man egentlig ikke kunne si at barnet var demonens, men at det tilhørte den mann som demonen hadde tatt sædet fra. Likevel innrømmet han at det ofte var slik at disse barna ble unaturlig store og sterke, fordi demonene gjennom sin lange erfaring kjente det gunstigste øyeblikket for befruktning. Thomas sin absolutt logiske tankegang på hvorledes demoner kunne avle barn med kvinner, ble tatt opp i «Heksehammeren».
Demoner var ikke bare opptatt av å legge seg etter kvinnfolk. De kunne også forhekse folk til «dansegalskap», om vi skal tro det som fortelles. I 1374 var nemlig demoner særlig aktiv med dette i byene ved Rhinen og i Flanderen. En eiendommelig religiøs sekt som hadde fått stor tilslutning i flere tyske byer, ble plutselig besatt av dansegalskap. Hundrevis av sektsmedlemmene danset på torgene og i gatene i dagesvis, helt til de falt sammen av trøtthet. De oppførte seg som om de var fullstendig vanvittige. De stilte seg opp i ringer, holdt hverandre i hendene og hoppet rundt og rundt på samme sted i timesvis, helt til de ikke orket mer. Når noen falt om av trøtthet eller rett og slett besvimte, fortsatte de andre å danse uten å bry seg om at de trampet på dem. Noen danset med naken overkropp. De trodde at de var besatt av djevelen og ville jage ham ut gjennom sin nakne overkropp. Andre påstod at de opplevde himmelske syner under dansen: Himmelen åpnet seg over dem, og de så den hellige jomfru sittende på sin trone.
Presteskapet forsøkte å få stoppet dansegalskapen. Men det var ikke lett. I enkelte tilfeller klarte de å helbrede de djevelbesatte ved å senke dem ned i et stort kar med vievann. Det fortelles at når kroppen var kommet nesten helt under vann, måtte djevelen fare ut av dem for å redde seg. Men det var ikke alltid det lyktes.
En stor gruppe av de dansegale ble ført til kapellet i St. Lambertusklosteret i Liege, hvor presten Ludwig Love la dem på innviede stoler og leste flere kapitler fra Bibelen for dem. Det hadde ofte god virkning. Dansegalskap skal ha vært kjent allerede i 1012, de den slo ned i en by i Sachsen. Det begynte med at 18 mennesker ved juletider begynte å danse på kirkegården. Presten forsøkte å tale dem til rette, men de brydde seg ikke om det. Presten ble da rasende og ropte: «Gud gi at dere må danse et helt år». Det medførte at de måtte danse et helt år til ende før sjukdommen slapp taket.
--------------------------------------------------------------------------------
I middelalderen trodde folk flest at sjelen fôr ut av munnen på døde. Men dette gjaldt selvfølgelig ikke alle. Da spesielt ikke sjela til Judas som svek Jesus. Den ble revet ut av innvollenen hans. Sjela kunne nemlig ikke trekkes ut av munnen til Judas, fordi Frelseren hadde kysset ham der! Men sjela kunne trekkes gjennom innvollen, fordi det var kjødet som hadde fristet Judas og fått ham til å synde. I middelalderens fantasiverden om helvete hadde Judas hedersplass på slangetronen ved siden av djevelen. Men helvete må mildt sagt være en helvetes plass for Judas.
Den største ilden i helvete er nemlig reservert for ham. Der skal han brennes, plages og pines til dommedag, tynget av jernlenker. Det har vært de som har forsøk å finne formidlende omstendigheter omkring Judas sitt forræderi. Særlig de folkelige skuespillene i middelalderen forsøkte å finne unnskyldninger for Judas, og mente at det var Satan som tvang ham til sviket. I middelalderlitteraturen kan en gang på gang finne uttrykket «stakkars Judas». På 1100-tallet skrev en Petrus Cantor at Judas solgt Jesus til romerne fordi hans familie led nød.
På protestantisk side var Martin Luther, som i stor utstrekning lot seg påvirke av middelalderens kirkelære, overbevist om at hekser og demoner eksisterte. Luther prekte inntrengenede mot å bade i det fri, fordi Satan holdt til i skoger og elver. I motsetning til de mange sider ved katolisismen som protestantene tok avstand fra, var demontroen fundert direkte på skriftens ord. Protestantene tvilte ikke på trolldomslærens berettigelse. Djeveltroen, demologien eller den demonologiske lære, ble ikke bare overtatt i sin helhet av lutheranerne slik den var utformet under den katolske kirke, men de gjorde den til et enda sterkere offisielt hovedtrekk ved den kristne, lutherske lære enn hva tilfellet hadde vært under katolisismen.
--------------------------------------------------------------------------------
I synet på trolldom og djeveltro, ble det ikke-katolske presteskapet mer katolsk enn paven selv. Det fantes enkelte nyanser i presteskapet oppfatninger. Men i vår sammenheng er det tilstrekkelig å slå fast at trolldomslæren ble opprettholdt av det dansk-norske presteskapet på 1500-1600 tallet, slik den ble det av geistligheten i Skottland, England, Nord-Tyskland, Sverige og de katolske land. Martin Luther uttrykte sin tilslutning til demontroen ved flere anledninger. Han mente at trollfolk burde avlives fordi de forårsaket tyveri, skilsmisser, røveri og mord. Dødsstraff for trollfolk var berettiget, og Luther begrunnet denne oppfatning med at trollfolk pleide omgang med Djevelen. Luther uttalte som sin personlige oppfatning at man ikke skulle vise trollfolk barmhjertighet, men brenne dem på bålet. Han var også helhjertet enig i bruken av tortur i trolldomssaker.
En av Luthers «disipler», Peder Palladius (1503-1560) var hovedorganisatoren av den nye lutherske kirkeordning i Danmark. Hans holdning til trolldomsspørsmål var klinkende klar og kompromissløs. Palladius mente at trollfolk måtte brennes som en følge av at evangeliets lys hadde begynt å skinne for menneskene ved innføringen av reformasjonen. Professor Niels Hemmingsen (1513-1600) som var sin tids mest fremtredende teolog i Norden, mente at alle trolldomsutøvere, uansett trolldommens innhold, måtte oppspores og avlives. Hemmingsen utgav en bok om trolldom og trolldomsforfølgelse i 1575 «Admonito de superstitionibus magicis vitandis», der han hevdet blant annet at «Trolddom er intet andet end den sande Guds Fornægtelse og Forsværgelse, en uren hedens og djevelsk falsk Hellighed, Evangeliets Fordrejelse, en Pakt med Djævelen, den kristelige Tros Nægtelse og Afsigelse». Om dem som så gjennom fingrene med trollfolks virksomhet, skrev han at «det er en grum Barmhjertighed, som sparer nogle faa onde til manges Skade og Fordærv».
--------------------------------------------------------------------------------
I Norge er det først på slutten av 1500-tallet at det finnes eksempler på demologiske oppfatninger hos det nye lutherske presteskapet. Dette har uten tvil sin sammenheng med den ytterst forsiktige reformasjonspolitikken kongen førte i Norge de første tiårene etter 1537. Kongen la bevisst an på å la radikale endringer i Norge utstå inntil videre, og han la en demper på de ivrigste protestantene. I løpet av 1500-tallet ble det gamle norske presteskapet skiftet ut, og de fleste nye prester og biskoper var danske menn. De var godt forankret i den lutherske lære. Biskopen (eller Superintendenten, som det het i de dager) i Stavanger, Jørgen Eiriksson, brakte med seg til Norge de demologiske synspunkter som hans danske kollegaer allerede lenge hadde forkynt i Danmark. Etter hans forslag ble trolldomslovene i Norge brakt i nærmere overensstemmelse med den demologiske lære. Noe som førte til en skjerpet trolldomsforfølgelse.
Den norske geistligheten tilslutning til den demologiske lære gav utslag både i ord og handlinger. Norske lutheranere deltok aktivt i forhør av «trollfolk», og de la ofte psykiske press på dem for å få dem til å tilstå. I Norge har det hersket fantasifulle forestillinger om at trolldom kunne påvirke naturkreftene, og at trollfolk forårsaket styggevær som førte til forlis og naturkatastrofer. Det finnes eksempler på slik «værmagi» fra forskjellige deler av landet. I 1590 ble Anne Pedersdatter anklaget for trolldom i Bergen. Ett av vitnene mot henne var hennes tidligere tjenestepike Elline. Hun tilstod å ha deltatt på sabbat og utpekte Anne som hun påstod skulle ha vært til stede da sabbatdeltakerne planla å utløse en rekke naturkatastrofer.
Oluf Gausdal som stod tiltalt for trolldom i Bergen i 1592, var utpekt av en trollkvinne som ble henrettet. Hun påstod at han kunne lage vind. Han skal blant annet ha blåst ei tønne full av vind og sluppet den løs. Han tilsto (!) I en kjedeprosess i Kristiansand i 1650 tilstod Karen Torsdatter at hun hadde vært vitne til at flere av de andre tiltalte hadde løst opp en knute på en sekk slik at det kom en sterk vind som pep ut i luften og hørtes ut som «mange svin og griser var sammen».
--------------------------------------------------------------------------------
Det finnes en rekke eksempler på «værmagi» i Finnmarksprosessene. Marit Andersdatter tilstod at hun og andre navngitt trollkvinner var skyld i en storstorm som gjorde stor skade i Vardø. De hadde vinden i en sekk, og straks de løste opp knuten på sekken, braket det løs et forferdelig uvær både på sjø og land. I mars 1652 ble Bodil Andersen fra Vadsø funnet skyldig i hekseri og trolldomskunstner. Anklagen gikk blant annet ut på at hun hadde forhekset et skip som tilhørte kjøpmann Laurits Braass, slik at det forliste på en reise til Bergen. Til å begynne med nektet Bodil bestemt at hun var den skyldige. Men etter fem dagers tortur på Vardøhus festning tilsto hun. Denne hekseprosessen hadde en merkelig forhistorie. Den begynte i desember 1651, da den nye lensherren på Vardøhus, Jørgen Friis, fikk melding om at en kvinner ved navn Gunhild Amondsdatter var mistenkt for å drive trolldom inne på selve festningsområdet. Da hun ble tatt i forhør og spurt hvor hun hadde lært kunsten, svarte hun at det var Bodil Andersen som hadde undervist henne.
Ved juletider var det en pause i rettsforhandlingene, og da Gunhild skulle føres tilbake over fjorden for å fortsette avhøret, kom det plutselig tre store, svarte fugler over båten. Det var Bodil Andersen og to andre hekser som hadde skapt seg om i fugleskikkelser for å prøve å stanse båten ved trolldom. Men det klarte de ikke. Gunhild ble stilt for retten igjen og måtte tilstå alt. Nå kom det også for en dag at Gunhild, Bodil og fire andre hekser hadde fløyet ut til den båten som hadde forlist. Bodil var anføreren i hekseflokken, og det var hun som med trolldomskunstner hadde gjort slik at båten kom ut i et fryktelig uvær. Naturlig nok nektet Bodil all befatning med saken. Men etter noen dager på pinebenken innrømmet hun likevel at det var hun som hadde forhekset skipet. Bodil Andersen endte sine dager på bålet.
Trolldom ble ikke bare oppfattet som mulig årsak til påviselige fysiske skader. Det var en allmenn oppfatning at trollfolk også hadde evner til å påvirke følelselivet, ekteskapet og fruktbarheten. Det finnes eksempler på slik «kjærlighetsmagi» i trolldomsprosessene fra slutten av 1500-tallet til begynnelsen av 1700-tallet. Denne magien er også nevnt i den eneste bevarte norske trolldomsprosess fra middelalderen. Det var en utbredt oppfatning over hele Norge om at mennesker kunne være i besittelse av en ond, skadene vilje som kunne ramme det enkelte individ. Bare sjelden ble ulykker som en gruppe mennesker eller som et samfunnet ble utsatt for, forklart med trolldom